Historie

Historikk fra den spede begynnelse i 1988

MY SISTERS WOMEN'S WELFARE ASSOCIATION SIN HISTORIE
En vandring i ferdiglagte gjerninger

Som alle andre misjonærkoner så opplevde også Marit Bakke på Mekane Yesus Seminary (Presteskolen) som lå helt i utkanten av Addis Abeba, at mange kom for å be om hjelp. Det kunne være alt mulig, fra små sår og andre fysiske plager til å lytte til og bli inkludert i alle de ulike problem som preget en mors fattige hverdag. Mange hadde sår og sykdommer som ikke kunne kureres på trappa. Det var ikke så enkelt å be dem dra til klinikker eller sykehus inne i byen, mange visste faktisk ikke hvor det var. Det ble etterhvert mange som kom, og det tok så mye tid at Marit engasjerte Aster, en ung gymnasiast, som i sin fritid kunne hjelpe både som tolk og som pasientoppfølger. Aster har senere tatt eksamen i Administrasjon og Ledelse og er i dag leder for hele My Sisters.

Dette var spesielt vanskelige år i Etiopia så Marit tok med glede imot små og større donasjoner av bruktklær som hun kunne formidle til andre. Mange plagg var så fine at de var for gode til å bli gitt bort. Gennet, en venninne av Aster, ble satt i sving. Hun åpnet en liten gjenbruks¬forretning hjemme hos seg selv. Denne ga litt overskudd som ble brukt til å betale medisinregninger for de som ikke klarte dette selv.

Selv på den tiden kom det en del besøkende fra Norge og andre skandinaviske land, spesielt noen som kom for å adoptere. Mange av disse kom for å se hva Aster, Gennet og Marit drev med. De likte visst hva de så, for etter at de kom hjem sendte noen penger. Noen sendte klær og kanskje det aller viktigste, de fortalte om dette til andre. Det er nok ingen overdrivelse å si at selv i dag kommer midlene nesten utelukkende fra personer som selv har sett eller som har hørt om arbeidet fra andre.

My Sisters Women’s Welfare Association blir til
Marit så det som viktig å danne en bredere basis for arbeidet. Hun inviterte venner hun hadde i nabolaget til en kopp kaffi. De ble etterhvert en gruppe av 25 kvinner,  24 etiopiske og en norsk, som kom sammen en gang i uken og samtalte om de problemer fattige kvinner i området hadde å slite med.

Ønsket deres var å være som søstre for de som var i en kritisk situasjon."My Sisters" ble valgt til navn. Tanken var, at de som etterhvert ville søke hjelp, skulle kunne si: "Jeg vil gå til søstrene mine for å få hjelp!"
Antallet av de som kom for å få hjelp økte på, og en gang i 1988-89 ble det klart at utetrappa ikke var noe blivende sted. De fikk leid et jordstykke i nærheten og her bygde de to hus sammensatt av fire containere. Containerne fikk de i gave fra Kirkens Nødhjelp som også formidlet mye brukt tøy og var til stor hjelp på andre måter.

De fikk også kontakt med en brudeutstyrsforretning i Norge som skulle legges ned. Fra denne fikk de blant annet 60 brudekjoler og mange smokinger og livkjoler. Det var ingen som drev organisert utleie av brudekjoler den gangen, så med inntekt i baktanken startet de en utleiesalong for brudekjoler i den ene av containerhusene. Til den andre flyttet Gennet den forretningen hun hadde åpnet hjemme. Disse to butikkene tilførte i årene som kom, prosjektet en god slump penger og ga arbeid for flere unge kvinner.

I den ene containeren hadde de laget et lite kontor. Dette ble klinikk. Misjonærkoner med sykepleieutdannelse ble engasjert til både å utføre enkle klinikktjenester og ikke minst å henvise de som trengte det til andre klinikker og hospital. Det ble også nødvendig å forsikre de som kom at de ville få utgifter til behandling og medisiner refundert.

Om ettermiddagen ble klinikkrommet folkebibliotek. Noen som skulle dra fra landet hadde donert bøker, skolebøker og lettleste romaner på engelsk. Fra en liten hylle med ca. 60 bøker ble lesestoff lånt ut til ungdom som hadde leselyst men ikke bøker.

De fikk også snart kontakt med barn og ungdom som av forskjellige grunner sleit med å følge med på skolen. Det var litt plass bak containerhusene så her fikk de satt opp et skur med to ”klasserom” og et lite kjøkken. På skolen fikk de hjelpeundervisning i de vanskeligste fagene og dessuten et måltid mat. Denne skolen har gjort det mulig for mange å komme tilbake til klassene sine og kunne henge med i undervisningen.

Ett hovedproblem hele tiden har vært, ”hvordan skal vi kunne hjelpe enslige mødre til å kunne klare seg selv?”  Ideer kom opp. Bakeri? Syltetøyfabrikk? Og så videre. Noen av dem ble prøvet ut, men mange måtte forkastet. De ble for ambisiøse.

Det første Daghjemmet ser dagens lys
Theodros, han ble kalt Teddy, ble årsaken til et tiltak som har vart hele tiden. Teddy viste seg å ha ekstremt mye innvollsormer. Så mye at han ikke bare kunne få behandling og så bli sendt hjem. Han måtte ha tilsyn natt og dag i lengre tid. Teddy’s mor kunne ikke klare dette. Hun var avhengig av å bære stein og sand på en byggeplass i nærheten for å klare seg. Derfor måtte de organisere et tilsyn og et sted for Teddy. Dette ble starten på det første daghjemmet.
Et hus ble leid. Noen ble ansatt og det ble gjort kjent at mødre som trengte det kunne levere sine småbarn her før de gikk på arbeid om morgenen. Så skulle barna bli tatt hånd om hele dagen. Forutsetningen var og er at mødrene enten hadde arbeid eller kunne skaffe seg arbeid.

Det gikk litt smått i begynnelsen. Noen mødre var nok engstelige for hva som ville skje med barna. Noen i støttegruppa var engstelige for at mødre ville levere barna og så stikke av. Det har gjennom alle disse årene hendt en gang. En fortvilt far som var blitt enkemann så seg ikke annen råd enn å stikke av i tiltro til at ”My Sisters” ville ta seg av barnet hans.
Dette førte i sin tur til at de måtte ta kontakt med etiopiske myndigheter som har ansvar for adopsjon. Senere har det blitt mange adopsjoner av foreldreløse småbarn.

Fra privat hjelpetiltak til en offentlig registrert organisasjon
Arbeidet vokste og vokste. Det ble også mange ansatte. Med støtte fra NORAD gjennom den norske ambassaden fikk de kjøpt en villa som ga gode lokaler til sosialkontor, klinikk og helsearbeiderskolen som var startet. Det ble nødvendig å søke om offentlig registrering.

I 1994 følte de at de hadde kommet fram til en plattform de kunne stå på. De begynte å føle seg som en liten organisasjon. Noen pengegaver hadde kommet inn og behovet for regelverk var der. De fikk organisert godkjent regnskapsførsel med offentlig revisjon. De laget sine egne grunnregler og startet den lange prosessen for å bli registrert som en offisiell "ikke-statlig hjelpeorganisasjon", en såkalt NGO.

Ennå skulle det ta noen år før alle formaliteter med de statlige myndigheter-(Ministry of Justice og Ministry of Social Affairs) var på plass, men My Sisters regner allikevel sin levealder fra juni 1994. My Sisters feiret sin 10 årsdag i juni 2004 med glade tilbakeblikk. Mange tunge tak lå bak, og mange spennende utfordringer lå foran.

Tilknytning til andre organisasjoner
"My Sisters" ble ikke knyttet opp til verken Mekane Yesus Kirken (den etiopiske
evangeliske kirken, som de utenlandske lutherske misjonene arbeider i), eller noen annen utenlandsk misjon eller organisasjon. Dette var et helt bevisst valg. De ønsket å legge så mye som mulig av ansvaret på lokalsamfunnet. Men aller viktigst var det, at ved ikke å binde arbeidet opp til en bestemt kirke, satte de heller ikke opp sperrer for muslimer og ortodokse kristne. Hjelp til de svakeste i samfunnet skal ikke gis på en slik måte, at noen føler de må skifte tro, før de våger søke hjelp. De skal heller ikke føle seg fremmede eller annenrangs. Alle som søker hjelp hos "My Sisters" vet nok at både forenings-medlemmene og de ansatte er kristne. (ortodokse og evangeliske)

Dette står ikke skrevet noe sted. ”Det skal vise seg i det vi gjør.” Men et skille måtte ”My Sisters” ha. De kunne ikke gi hjelp til alle. Det ble fra første stund satt en geografisk grense. ”My Sisters” skulle være søstre for kvinner og barn innenfor to bydeler og hver klient måtte få ”fattigpapir” dvs en erklæring fra sitt bydelskontor på deres vanskelige livssituasjon.

Kokeb kommer til og blir tatt hånd om
Tilfeldigheter? Etter gudstjenesten en søndag kom Marit i snakk med et tysk ektepar som hadde kommet til Addis Ababa noen dager før. De ble bedt på lunsj og i samtalens løp viste det seg at de var på veg til Gondar i Nord-Etiopia. De skulle besøk et hjelpetiltak for barn som det tyske fjernsynsprogrammet ”Sternstunden” i München hadde tatt på seg. Det ble selvsagt også samtalt om hva Marit drev med. Lang tid seinere, faktisk et helt år, fikk hun brev fra det samme ekteparet. De hadde undersøkt og foreslo at ”My Sisters” skulle starte et nytt Daghjem, og at ”Sternstunden” skulle betale hva utstyret måtte koste.

Et hus et godt stykke fra det andre daghjemmet ble leid og satt i stand. Det er klart dette Daghjemmet måtte få navnet Kokeb – stjerne. En danske kunstervenn tok på seg å dekorere veggene. Du kan sikkert se bilder av dette andre steder på hjemmesiden.

Driften av Kokeb var et ’trosprosjekt’ – men så dukket en eier av en Stavangerbedrift opp. Han støttet en del tiltak innenfor Mekane Yesus kirken og fortalte at han hadde lyst til å se hva ”My Sisters” drev med. Aster og Marit viste han rundt uten å ane at han hadde en annen tanke i bakhodet. Etter å ha besøkt ”My Sisters” en gang, så en gang til, så sier han plutselig: ”Jeg reiser til Norge i kveld, kan dere i løpet av ettermiddagen fortelle meg i detalj hva driften av Kokeb koster så kan jeg kanskje ta på meg å støtte dette prosjektet i fem år.”

Organisasjonsmessige og andre forandringer
Antallet på norske, danske, svenske og færøyiske støttespillere økte. Det ble vanskelig å operere med så mange utenlandske givere i et etiopiske bokførings og revisjonssystem. Det var også snart tid da Marit skulle få hovedadresse i Norge. Dette førte til at ”My Sisters” ble delt i en etiopisk del og en internasjonal del. Den etiopiske delen drev arbeidet og den internasjonale delen skaffet pengene.

Etter at Marit kom til Norge ble den internasjonale delen organisert som en egen stiftelse og med eget styre. Marits jobb ble daglig leder.

Da Marit dro til Norge i juni 2005, så dukket Solveig Bjørnholt Knudsen opp. Tilfeldig? Solveig bodde i nabolaget, kona til lederen for Dansk Etiopier Mission, og viste seg å være et funn. Med sine praktiske og organisasjonsmessige ferdigheter, koblet sammen med et usedvanlig gåpåhumør har hun vært en fantastisk støttes for ”My Sisters” ledergruppe.

Den freden som preget ”My Sisters” da Marit dro, skulle ikke vare lenge. Huset som de hadde kjøpt med midler fra NORAD ble gjort krav på, rettsak ble satt i gang og ved hjelp av falske påstander og falske vitner, så ble utfallet at de mistet det huset og måtte flytte ut. Samtidig ble tomten til containerhusene og hjelpeskolen, samt grunnen til det huset de hadde leid til det første daghjemmet, ekspropriert i forbindelse med vegutbygging.

Hva skulle de nå gjøre? Var dette slutten på det hele?
Så dukket eieren av Stavangerbedriften opp igjen. Med penger fra han ble først et hus kjøpt Gorfu – overflod. Dette rommer nå daghjem, bibliotek med lesesal, og gjenbruksforretningen. Denne skal forresten nå (2009) legges ned for å gi rom for yrkesopplæring.

Så ble Bereket – velsignelse, kjøpt inn. Dette huset rommer i dag et tredje daghjem, et fosterhjem for 8 barn, klinikken og sosialkontoret. Et annet hus vegg i vegg ble kjøpt med penger fra det samme firma. Misgana – takk og pris. Det er i dag administrasjonsbygning, og undervis¬ningslokaler. Og om ikke dette var nok, så fantes det penger i Stavangerbedriften til å kjøpe Kokeb siden eieren her ikke ville leie ut lenger.

Ved siden av daghjem så gir denne eiendommen i dag lokaler for hjelpeskolen, ungdoms¬klubben og et lite rom for støttegrupper for HiV positive.

Alle disse eiendommene trengte renovering og planlegging og opparbeiding av uteplasser. Det er ikke minst Solveig å takke for at det i dag er en fryd å ta med besøkende til alle disse stedene.

Framtiden?
Addis Ababa er en millionby på godt og vondt. Det er over 5 millioner innbyggere (2009) og byen vokser fort. Den kan by på alt, men den har også en ekstrem fattigdom og arbeidsløshet. Som følge av det florerer sykdommer av alle slag, boligmangel, alkoholisme og håpløshet.
”My Sisters” har hatt og vi tror at den fremdeles har en viktig rolle i bekjempelsen av fattigdom - for noen familier i denne storbyjungelen.