Brev

ET LITE GLIMT FRA ’MY SISTERS’ HVERDAGEN.

Det er tidlig på morgenen utenfor Kokeb  daghjemmet, men mange av barna har allerede blitt avlevert av mammaene sine og er i full fart med duploklosser. Da er det en pappa som dukker opp. Han har vasket og skiftet på den lille jenta si. Han gir henne en god klem og hun gir en suss tilbake. De ler og vinker til han er ute av porten igjen. Jeg blir nysgjerrig. Det er ikke ofte vi ser pappaer.

Så får jeg Metekes historie som søster Hajima så gjerne ville dele med dere til oppmuntring. Det beste ved denne historien er at den ikke er enestående. Med variasjoner er den heller typisk.

Meteke stelte for sin mor som var syk. Men samtidig greide hun å fortsette i skole helt til avsluttende eksamen etter 10 klasse. Da døde moren.  Meteke fikk fortsette å bo i det lille rommet de leiet mot at hun ble fulltids tjener hos huseiers familie. Videre utdannelse eller jobb var utenkelig.

Meteke traff Aseffa i kirken. De hadde felles venner som ordnet opp for dem så etter et par år var de gift. Aseffa hadde heller ikke noen utdannelse eller familie som kunne hjelpe ham. Men i kirken fikk han en del oppgaver som ungdomsleder. Det ble betalt med transportpenger og en liten sum for hvert møte de holdt.

Det gikk ikke så verst for dem og de var optimister. Så en dag kom ikke Aseffa hjem. Det gikk dager og uker. I kirken kunne de opplyse at Aseffa hadde fått sparken. Meteke fikk aldri vite hvorfor. Hun forsto nå at han hadde rømt vekk fra skammen og nederlaget. Ville han noen gang komme tilbake??

Livet måtte gå videre. Familien hun tjente hos var gode mot henne og da hun fødte sitt første barn, var det vertsfamilien som hjalp henne. Det var også de som ga henne ideen å oppsøke My Sisters.

Søster Hajima var nettopp begynt å registrere nye elever til førskoleassistent utdannelsen. Det var ennå ikke fulltegnet og her så sosialarbeider Aster en mulighet. Her var en ung mor med resurser i seg til å klare seg selv---om hun kunne få starthjelp.

Meteke fikk den lille datteren sin, Roza, inn på daghjemmet. Hun fikk en ordning med huseier om arbeidstid. Det er mye en kan få gjort unna om en starter før soloppgang. Og utover kvelden kan resten av husarbeidet gjøres unna. Meteke kunne arbeide fort og effektivt.

Meteke fullførte 6 måneders kurs med iver og dyktighet og fikk jobb allerede før hun var ferdig med kurset. Nå var hun ikke lenger ubetalt tjener, men kunne betale husleie og være selvstendig. Og ei foreldreløs jente på 14 fikk Metekes plass som tjenestejente

To år etter at han forsvant, dukket Aseffa opp igjen. Ydmykt ba han om å få komme tilbake til Meteke og Roza. Fremdeles vet ikke My Sisters hva det var som drev Aseffa vekk i fortvilelse. Men vi vet at dette er to unge foreldre som vil det beste for hverandre og for ves le Roza. De har fått leie to små rom hos samme familie. Fremdeles leter Aseffa etter en fast jobb. Det hender han får seg noe midlertidig. Men Meteke går hver dag til sin skole hvor hun nå er fast ansatt . Foreløpig tjener hun nok til at de kan få det til å gå. Mens Meteke er på jobb og Aseffa søker etter jobb, får lille Roza leke med sine duploklosser og er trygg og glad på daghjemmet.  Pappa vil hente den lille hjerteknuseren sin når mamma Meteke har kommet hjem og kveldsmåltidet snart er ferdig.

Det er slike resultater som gir søster Hajima inspirasjon. Hun stråler når hun forteller om sine elever. Det er utdannelse til et yrke som er veien ut av avhengighet og fattigdom. Hun brenner for dette og kan fortelle at til nå (2010) er det over 100 unge kvinner som har fått seg jobb etter endt kurs.