Våren 2003

Kjære venner
Tusen takk for at dere ikke gir oss opp. Vi erfarer at det ikke alltid er like lett å drive et slikt arbeid fra Afrika. Internett og dermed e-mail har ligget nede lenge. Det har forsinket alt det andre. Men her er vi igjen med noen glimt.
Etter en varm og solfylt sommer i Norge tar det litt tid og omstille seg til Addis Abeba igjen. Her er det slutten på regntida. Det er rått og leirete overalt, men det er grønt.( slik åpnet jeg det brevet jeg startet på i beg av september. Nå har regnet gitt seg) Det kjennes godt å være tilbake, men kontrastene mellom vårt velferdsamfunn og det vi ser her blir ikke mindre med årene. Denne sommeren fikk jeg oppleve norsk helsevesen igjen. Det slår meg alltid at vi er utrolig priviligerte. Hadde det skjedd i Etioia, ja da kunne det vært slutten. Nå ble alle resurser tatt i bruk…..og en behøvde ikke tenke på hva det kostet. Ja en kan knapt forestille seg hva det koster. Trygghet,og omsorg . Vi er rike. Naturligvis kan vi alltid bli bedre i vår del av verden også, iallefall på omsorg. …… Men jeg tør igjen påstå: Vi er uendelig rike.
Vi prøver jo i hvert nyhetsbrev å gi dere en liten ”blomst” Vi selv er avhengige av å fokusere på et og annet som tross alt har lykkes, for å holde motet oppe. Særlig Aster som er sosialarbeider og søster Hajima på klinikken trenger denne ”blomsten” Det er nok av skuffelser.
”Blomsten” denne gang får bli Tesfanesh. Noen av dere har hørt om henne før. Hun er 14 år og i løpet av 11 måneder mistet hun først sin far. Senere døde to eldre brødre og tilsist døde moren etter et langt og smertefullt sykeleie der Tesfanesh pleiet henne etter beste evne dag og natt. Da moren døde brøt hun sammen og gikk inn i en psykose. Hun vildret omkring og visste ikke av noe. Hun var fullstendig i sin egen verden og den var tydeligvis et helvete. Hun hadde ”mista vettet” som folk sa. Huseier kastet henne ut for de var hjelpeløse. Selv Tisist som hadde besøkt dem jevnlig mens moren levde og blitt kjent med henne, fikk ikke kontakt. Men Tigist fikk henne iallfall med til Transit Trøstehjemmet vårt der hun kunne bo inntil vi fant en permanent løsning. Vi var ikke optimister da. Men hun kom seg faktisk ganske fort og var i stor bedring før jeg dro til Norge. For å gjøre en lang historie kort. Hun er nå alles yndling. Blid, arbeidsvillig og tro meg eller ei. Hun gikk ut som beste i klassen fra skolen dette året. Fra bånn… til topps. Utrolig. Hun har hjulpet til i Daghjemmene og holder sitt eget lille rom reint og ryddig. Det fine er også at hun har deltatt ivrig i prosessen med å søke om plass for seg selv i et eller annet barnehjem. Det har tatt så lang tid, men mandag den 15 september flytter hun til Selam Childrens Village. Det er et veldig bra sted. Hun er så glad selv. Hun ga meg en bjørneklem og sa. ” Men nå har jeg slekt å komme på besøk til. Jeg kan få komme på feriebesøk til ”søstrene mine” her, ikke sant?” Så det lange oppholdet hos oss har bare vært til det beste.
Og 4 okt giftet Aster, vår administrator seg. Kjempestas. Et etiopisk bryllup er ikke småtterier. Men det som gledet meg veldig var at bruden hadde ønsket at to av de eldste vi har hatt på Transithjemmet. Tesfanesh og Daniel skulle få komme. Vi hadde noen runder med bestyrelsen på barnehjemmet, men vi lovet å få dem trygt tilbake. Da fikk de komme. Gjett om det var to i det brylluppet som var glade. Det er helt som å ha familie på alvor, sa de begge to. De har det godt der de er, men lengter nok litt tilbake til litt mindre og roligere forhold som de hadde hos oss.
 Vi kan bare ane hva som ville skjedd med disse to, den ene  i mental forvirring, om de bare hadde måttet begi seg avgårde inn i denne byjungelen.
En liten gullklomp fra daghjemmet fikk plass på svenske adopsjonssenteret og venter bare på at ny mamma og pappa vil komme fra Sverige og ta han til hjertet. Han er skjønn. Foreldrene er utrolig heldige som får han.
Jo det ble da noen”blomster” Men alt er ikke idyll. Vi har fått klar beskjed om at  alle barnehjem er overfylte. Myndighetene har ikke håp om å kunne starte opp nye. Alt er håpløst og…på oss virker det også noe kaotisk. Sikkert forståelig. Bare i vår lille del av byen ser vi hvordan Aids dreper. Vi fikk 19 nye tilfeller dette siste kvartalet. De er testet, ingen gjetning. Hvor mange vi ikke vet om er da et stort spørsmål. Disse 19 kommer på toppen av de 70 vi har fra før. Tigist hadde 85 hjemmebesøk til sengeliggende sist måned. Vi lover fremdeles å ta hånd om barna. Det er tross alt den beste medisin vi kan gi disse ulykkelige mammane. Men hvor lenge kan vi greie å holde slike løfter? Vi diskuterer nå alvorlig om vi sjøl må starte et barnehjem…og hvordan? Kan vi klare det? Alt er lettere når ungene er små. Vi ser det nå i fosterhjemmene. Der det er større barn,har vi ofte store konflikter mellom barna og fostemor. Vi skal ha et seminar for disse fosterhjemmene i nær framtid. Der vil vi ha mulighet til å snakke i grupper også. Og ikke minst høre på ungene hva de har å si.
Gledelig er det at begge daghjemmene går bra. Selv nå i regntida har det ikke vært større helseproblemer en en og annen ”snørrunge” og litt hosting. De ansatte er fornøyde og glade for den oppgraderingen vi foretok før sommeren.
Men jeg nevnte bryllup. Ja det var stor stas. Bruden var skjønn. Hun hadde kjole fra My Sisters og sto ikke tilbake for noen. 400 gjester innbudt. Men det morsomme er at hun fant sin utkårede på sitt lille kontor på knapt 4 kvadratmeter??? Hun hadde hjulpet en bekjent tidligere med en oppgave til universitetet (sosiologi) om kvinner og fattigdom. Denne fyren kom på den gode ideen at denne jenta måtte være ideell for hans beste kamerat. Etter lang tid greide han å overtale sin venn. Han dukket opp med en rekke spørsmål som skulle få Aster til å tro det var en ny hovedfagstudent som trengte hjelp.I virkeligheten er han arkitekt Høflig som hun er så svarte hun på hans ”fabrikerte spørsmål”. Fyren kom tilbake flere ganger for det var ”noe uklart her og der” Til slutt inviterte han henne ut som takk for hjelpen. Hun spurte i kveldens løp om hvordan det gikk med oppgaven hans. Han så litt brydd ut og svarte at det visste han ikke helt. ”for oppgaven det er deg det” Så tilsto han hele komplottet. En slik humor gikk rett inn hos Aster. De fant tonen og et år etter ble det altså bryllup. Jo vi trenger noe romantikk innimellom. Alle hjerter gleder seg. Nå er de på bryllupsreise…og jeg har dobbel jobb!!!!
Nå har jeg et stort problem igjen. Jeg har fått mange brev i retur med påskrift: Adressaten ukjent. Kan dere som jeg når, prøve å ”snoke litt” Kanskje dere kjenner en som ikke har hørt fra meg på lenge…og som har fyttet. Hvis du selv flytter så gi melding er du snill. Jeg venter i håp om at det vil komme en innbetalig til banken med kopi av giroen. Men svært mange benytter nettbank eller har faste avtaler. Dermed er jeg hjelpeløs. Jeg oppsporet noen mens jeg var i Norge. Men ……..   HJELP MEG!!!
Vi vil ikke miste dere, for hver av dere betyr så mye. Hvis du av en eller annen grunn ønsker å avslutte forbindelsen med oss, så er det fullt lovlig. Men kan du ikke da være snill å gi en kort beskjed. Vi har en lang rekke av familier som vi ikke har faddere for, så det er noe vanskelig bare å ta inn nye om vi ikke vet sikkert om det vil komme penger. Håper dere forstår dette og ikke tar det ille opp.
Ha det godt og igjen takk for omtanke og det du bidrar med for å gjøre verden bittelite grann mer rettferdig.
Hjertelige hilsner fra alle 24 ansatte i My Sisters
og fra
Marit Bakke
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *