November 2004

Kjære dere trofaste venner I forsyningstroppen.
På tide igjen å gi dere noen glimt herfra.  Men hva skal det bli? Jeg føler nok ofte det blir mye det samme. Nå er trøsten den at disse brevene kommer til forskjellige hver gang. Så dere blir ikke hver enkelt kjørt ned med de samme informasjonene.
Denne gangen hadde vi stor tro på at vi skulle kunne gi dere en kjempenyhet. TOMT.
Vi har kommet et langt stykke videre i den prosessen. Og det skulle være siste instans vi hadde avtale med. …..Så gikk sjefen på det kontoret bort og fikk en baby!!! Det var iallefall en ny unnskyldning for at vi må vente på det endelige svaret . Forandring fryder. Altså vet vi det må være en kvinne som skal ta den siste avgjørelsen. Kan vi ha mere tro på en god løsning da, vi som jobber for kvinner og barn???? Vi får se.
            En søndag nylig var jeg på fjelltur. Addis Abeba ligger omkranset av fjell på tre sider og en av disse toppene rager 3400 meter over havet. (1000m over Galhøpiggen) En utrolig vakker utsikt. Der jeg satt på ei grønn slette hadde jeg hele Addis og store vidder under meg. På avsatsen like ved bodde en familie med budskapen sin. De så så friske og glade ut. De tre småbarna gjette kyrne. Mora malte korn og faren gikk nedover stien mellom modne kornåkrer mot en annen hytteklynge. På søndagsvisitt til naboene.
Dette så bare idyllisk ut. På avstand så Addis Abeba også ut som et glitrende teppe der sola speilte seg i tusener av blanke tak. På sletta omkring meg var det fargerike blomster av mange slag. Kunne jeg bare ha plukket en blomst til dere derfra, ville det vært lett. Men jeg hadde dette nyhetsbrevet i tankene. Denne måneden hadde jeg ikke en eneste ”blomst” å komme med. Jeg visste for mye om byen der nede. Det var så mye trist som skjedde under de glitrende bølgeblikktakene. Jeg kunne ønske å holde det på denne avstanden så jeg bare kunne nyte fjellufta, de vakre blomstene, den idylliske freden og den helt ukjente familien som jeg kunne innbille meg hadde det bare godt.
            Det har vært en del programmer på TV i det siste hvor myndighetene oppfordrer folk til å la seg HIV teste. Det fortelles at medisiner finnes og det er håp. Bare de siste ukene har vi hatt 7 eller 8 slike frivillige som har testet seg. Så kommer de til oss med resultatet. For langt de fleste er resultatet nedslående. Et ungt ektepar kom. De holdt hverandre i handa da de kom inn på klinikken til søster Hajima. De hadde begge fått det blå papiret. De var begge HIV smittet. Men de hadde også fått resept på medisin så det lyste håp i ansiktene deres. Propagandaen hadde virket.
Jo det finnes medisin nå, bremsemedisin som de må ta resten av livet—og kostnadene til denne medisinen er 700 kroner pr måned!!! På nåværende tidspunkt.
Det ble en lang samtale på klinikken. Dette er det jo bare umulig for oss å klare. Er det etisk rett å ”ta” penger til dette når det er så uendelig mange som sulter og fryser? For denne summen kan vi gi en hel familie muligheter til hus og mat for et halvt år.  Vi har over 200 HIV smittede som vi vet om og som er syke av Aids nå. Det blir summer som langt ligger utenfor vår rekkevidde, Og om dette skulle bli kjent, ville stadig flere la seg teste og våre resurser ville tørke ut ganske fort. Det er jo andre former for sykdom og lidelse også. En kan ikke helt glemme at det fortsatt dør barn av ren underernæring og mødre i fødsel. At folk går husløse og fryser seg gjennom hver natt fordi de ikke kan betale husleie. Osv Osv. Skulle da dette ekteparet få 1400 kr hver måned til medisiner, men på den andre siden ikke ha noe til mat eller hus?……….
Ja jeg vet ikke om dere kan forstå den etiske og økonomiske konflikten vi står oppe i. Dette unge paret ruslet tilslutt ut gjennom porten vår. Duknakka og med tårene silende nedover kinnene. De gråt begge. De visste hva de gikk til.———-Hva gjør vi??
Søster Hajima lå våken det meste av natta. Og dagen etter ringte hun rundt til tidligere kollegaer. Hadde noen et godt råd? Jo hun fikk til slutt oppsporet en hjelpeorganisasjon i en naboby. De delte ut bremsemedisin for 100 kr måneden!! En stor forskjell. Men selv med den prisen, kan vi ikke gi til alle. Vi må velge. Vi må ”leke Gud” og si: du skal få leve, men ikke du! Dette blir et kjempeproblem for oss og et tungt ansvar. For de av dere som pleier be, ber vi dere hjelpe oss å be om visdom.
            Tross alt har jeg en ”blomst” til dere denne gangen også.
Hun heter Tsehay som altså betyr: sol. For snart fire år siden forsvant mannen hennes. Ato Kassa gikk bare ut en morgen og kom aldri tilbake. Ingen vet hvor han er . Det gikk fort nedover med familien. Tsehay hadde bare et barn på vel et år da, men hun var gravid med det neste. Mannen etterlot seg en stor gjeld som hun måtte prøve å dekke. Etter kort tid var det ikke noe igjen og leve av. Eneste løsning var å tigge. Først ble det litt hjelp her og der fra naboer, men det tok også slutt. Da tok hun med den nyfødte og den eldre søsteren og fant et sted inne i sentrum hvor hun torde sette seg ved fortauet og tigge.
Hun kom til oss og fikk registrering da hun fødte vesle Alemayehu., men hun kom ikke på fadderlista.   Det så dengangen ut som hun klarte seg så noenlunde. Det var før hun begynte å tigge.
Så kom hun nylig til klinikken med grusom hodepine. Søster Hajima undersøkte henne, men fant ikke noen årsak til hodepinen. ” Jeg tror du går og tenker på noe vanskelig, jeg” konkluderte Hajima. Da brast demningen. Hun storhulket. Historien var slik. Noen hadde sett henne og spurt om hun ville ha arbeid!! Akkurat da var de to små løpt litt vekk så hun satt alene. Om hun ville ha Arbeid??? Det var ikke noe i verden hun heller ville. De trengte tre eller fire for vaskejobb i et nytt kontorbygglike bak der hun satt. Men så kom barna tilbake og klamra seg til mora. ….” Å nei,dessverre, du kan ikke ta med deg barna,så vi får få en annen til jobben” Der hadde hun først vært i den syvende himmel,- og så dumpet hun rett ned. Ikke rart hun hadde hodeverk.
Hvor lenge er dette siden? Spurte Hajima.” Ei uke”… ” Løp, ta taxi.! Se om du ennå kan ha sjansen.Barna kan være her så lenge. Vi skal finne en ordning for dem.”
Hun fikk litt penger og løp. En times tid etter var hun tilbake. Hodeverken var forsvunnet og dama danset av glede. Hun hadde fått jobben!
I mellomtiden hadde det lykktes å få den største inn i katolikkenes barnehage og Alemayehu på 3 fikk vi inn i vårt eget daghjem.
” Og vet dere hva!! Jeg får en lønn på 10 birr per dag!! Det blir et helt nytt liv for oss!!
Lykkeligere mamma har ikke vi sett på lange tider.
Det er gøy når noe lykkes.
Er det noen som sier at det er lukrativt å tigge?? Er det noen som vil påstå at de gjør det fordi de ikke gidder jobbe?? Ikke mange iallefall.
På Mor Teresas hjem døde Belaynesh nylig. Hun døde så stille og pent mens lille Wogenenesh var hos henne. Hun var glad for den siste tida de hadde hatt der og trygg for at lille Wogenenesh ville ha det godt den tida hun har igjen å leve. Den lille jenta på 4 er fortsatt frisk og har det jo nå så mye bedre enn hun hadde det før.—–tross alt.
            Ja dette var noe av det jeg ville dele med dere denne gangen, og som jeg har sagt til mange før: Vi har over 20 barn og deres familier som riktignok får fadderhjelp, men vi har ikke lykkes å få fadder til dem ennå. Kjenner du noen som kunne ønske seg en liten hjertevenn her i Addis Abeba, så står vi til tjeneste. Vi har de vakreste barn som kan tenkes—- til ”utdeling”.
Nå vil det være mange av dere som ikke får noe mere brev fra oss før jul. Derfor vil jeg like godt være tidlig ute og ønske en god og velsignet jul til deg og dine. Tenk om vi kunne forstå litt mer hvor ubegripelig priviligerte vi er i Norden. Da ville vi alle få en GLAD JUL tross sur og bitende nordavind og holkeglatte veier.
God og glad jul til dere alle fra oss her i My Sisters.
Marit.
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *