Nytt høsten 2009

Kjære venner,
Det er nok mange av dere som nå  begynner å etterlyse noe nytt. Det er leit at det skal ta så lang tid mellom hver gang dere får et brev. Men vi er takknemlige for at dere fortsatt er varme for saken. Så får jeg prøve å gi dere noen glimt.
Nytt høsten 2009
Hjemmesiden vår er for lengst kommet tilbake ”til liv” igjen. Og mange har klikket seg inn for å finne oppdatering. Om du ikke har lagt siden blant dine favoritter så finner du den som regel enkelt ved å skrive inn www.my-sisters-et.org i søkerfeltet på for eks. Google. Kanskje du har vært inne og blitt skuffet? Det mangler nytt og friskt stoff.  Beklager, jeg har ingen unnskyldning. Skal prøve å skjerpe meg.
La oss begynne med hjemmefronten. My Sisters styre har hatt to møter: 28 april og 11 september. Inn imellom møtene har vi e-post kontakt slik at styret står sammen om avgjørelser.
Den 28 april hadde vi også en storsamling på Norlandia Hotel i Karl Johansgate i Oslo. Vi hadde sendt ut invitasjon til My Sisters venner i Oslo-området og var spente på om noen ville komme. Vi hadde fått Einar Lunde fra NRK som foredragsholder, så vi håpet dette ville trekkefolk. Vi fikk fullt hus. Det var ikke en ledig stol of det var veldig kjekt å få hilse på mange av dere som vi bare til da, hadde hatt på ei adresseliste. Dette ga mersmak og vi vil få til noe liknende til våren. Takk til dere som kom! Og dette kan vi sikkert få til andre steder i landet også.
Dette året har vi også som før hatt gleden av å motta gode gaver fra venner som har feiret en eller annen stor begivenhet og valgt å gi jubileumsgaven til oss i form av penger. Slikt gleder og oppmuntrer. Men det har også vært et par dødsfall hvor minnegaven ble gitt til oss i stedet for blomster. Dette varmer oss og vi håper at de som sitter igjen med savnet, vil kjenne på en glede over at denne gaven de ga vil komme så mange til gode.
Ellers har vi også kunnet ønske nye faddere velkommen i rekken. Vi trenger dere alle. Lag, foreninger og skoler har ønsket besøk av oss for å høre om arbeidet. Dette har også gitt kjærkomne tilskudd til driften. Takk til dere alle for det dere har gitt – og gir.
Vi håper vi vil komme i mål med det vi har lovet også dette året. Nå må vi samle inn 1,2 millioner og det er en stor sum. Men tross dyrtid kommer vi langt med en slik sum.
Vi har fremdeles vår gode venn som jeg har skrevet om tidligere. Han er nå mer eller mindre bosatt i Etiopia og besøker My Sisters ofte. Nå har vi fått et nytt, stort bidrag som skal brukes til å sette i stand frisørskole for unge mødre som av forskjellige årsaker ikke kan greie å ta seg ordinært tungarbeid. Mange er Hiv syke eller har andre helseplager. Vi tror dette vil være et springbrett for dem så de etter et halvt års skole, kan finne seg jobb eller starte opp en liten ”salong” der de bor.
Så noe nytt fra det som skjer på Makanissa. Ja, Makanissa er navnet på det området i Addis Abeba hvor My Sisters prøver å bety noe både for enkeltmennesker og for lokalsamfunnet.
Makanissa-Nytt:
Dere har sikkert fått med dere at vi fryktet for framtida. Det var mørke skyer som truet. Myndighetene gikk ut med varsler om dramatiske endringer i regelverket for hjelpeorganisasjoner. Kunne det bli ”kroken på døra” for en slik liten organisasjon som My Sisters? Mye var uklart og mange rykter oppsto. Både ansatte og klienter var engstelige. Vi mottok diverse skriv fra øvrigheten. Det vi fant relevant for oss, tok vi til etterretning. Noe mer byråkrati ble det, men ikke mer enn at det skulle gå. Vi ga beskjed om at myndighetene var velkomne når som helst til å gå igjennom våre regnskap, rutiner og strategier (noe som var gjort i 08). Men kom gjerne igjen!
Som sagt så ble det masse papirarbeid for Aster der ute. Men for noen få dager siden kom gladmeldingen: Vi var igjennom! Vi var godkjent og hadde fått ny kontrakt på hele tre år. Fram til 3.november 2012. My Sisters er fortsatt en etiopisk NGO – altså slipper vi en hel del avgifter etc. Dette er en anerkjennelse fra de etiopiske myndighetene som vi virkelig vet å sette pris på. De har nemlig ryddet volsomt opp i ”jungelen” av mer eller mindre seriøse hjelpeorganisasjoner.
En annen trussel henger nå mer truende over oss. Det er de hurtig økende prisene. Dette gjelder alle matvarer, ikke minst det som normalt dyrkes i Etiopia og som er basiskosten for både fattig og rik. En av grunnene til dette er at myndighetene harprøvd å gjøre noe for å heve bøndenes levekår, men et gode for noen fører til vansker for andre. En følge er høyere husleie, dyrere transport og tjenester. Medisiner har gått enormt opp i pris og det er vel der vi i My Sisters merker dyrtida mest.
For hver enkelt familie betyr dette virkelig vanskelige tider. Nå skal vi legge til at vanlige lønninger har også gått noe opp, om enn ikke så mye at det kompenserer for inflasjonen. De som har en jobb, kan kanskje klare seg. De aller fleste av My Sisters klienter har ikke jobb. I alle fall har de ikke en jobb av den art at de har fulgt med i lønnskappløpet. Vi ser det mer og mer tydelig at vi ikke greier å følge med, vi heller. Men vårt mål må være at barna i disse familiene vi støtter, vil kunne fortsette på skole og få muligheten til å jobbe seg selv ut av fattigdommen – en gang i framtida.
Vi fikk for et par år siden en betydelig sum som giveren ønsket skulle gå til utdannelse for ungdom. Denere har vi fått store og mindre summer med samme øremerking. Dette har vokst til et fond som vi nå kan dele ut av. Vi har per i dag 46 forsterfamilier. Det vil si familier der begge foreldrene er døde og det er en bestemor, en tante eller storesøster som styrer familien. Når disse barna har greid å passere enten 10. klasse (som er avsluttende eksamen), eller har vært flinke nok til å fortsette og har klart 12. klasse, kan de søke om stipend. Da må de vise til hvilket college de søker. Hva det vil koste per år, og hvor lange utdannelsen tar. Det blir også vurdert hvilke muligheter de har senere for å få seg arbeid. Nå finnes det et mylder av mer eller mindre seriøse skoler. Noen er ikke verd noe og der er det lett å komme inn. Det gir ikke kompetanse og kandidater derifra får seg neppe mobb.
Ayantu, sosialarbeideren med hovedansvaret for fosterhjemmene, må bruke mye tid på hver enkelt av disse ungdommene som søker stipend. Men nå har vi en flokk på ca 10 som er i høyere utdannelse. Fire av disse har kommet inn ved forskjellige universitet. Dette er utrolig oppmuntrende. Dette er barn vi har fulgt gjennom mange år og vi vet at de aldri ville ha kunne fullført vanlig grunnskole uten fadderstøtten. Det var også mange av dem som hadde droppet ut av skolen, men kom seg på banen igjen takket være hjelpeskolen vår. Senere fikk de stor hjelp ved at de kunne sitte på lesesalen med skolearbeid. Der hadde de ro, lys og ikke minst lærebøker. Det skal bli moro å se hva livet kan by dem. Hvem vet hva det kan bli av en og annen??
Vi ser at når bare det helt grunnleggende blir dekket, som husleie og kanskje nok til et måltid mat per da, ja så er det barnas skolegang disse mødrene, bestemødrene eller fostermødrene prioriterer. De sulter gjerne selv, for å få barna fram.
Vi her i Norge har fulgt med på den årlige TV aksjonen som i åpr gikk til Care-Norge. Hovedsatsingen var disse spare, lånegruppene som blir opprettet over store deler av Afrika. Dette er en strålende ide, men tro ikke at den er ”et glupt påkomme av oss kloke” fra vesten. Dette er en tradisjon som du finner i de fleste stammer i Etiopia. En tradisjon som går tilbake i uminnelige tider. I virkeligheten finnes det to forskjellige slike ”foreninger” som de aller fleste er med i – eller ønsker å være med i. Den ene samler inn penger til, og er også praktisk forpliktet ved begravelser. Den andre er mer en spare, lånegruppe. Den kan bestå av naboer, kollegaer eller venner. Mange er medlem av flere. Det er strenge regler for hvor mye hver skal gi i potten og for når du kan ta ut din del. Er gruppa av betydning og kapitalen deretter, så kan man få lån i banken bare på et medlemskap i en slik ”ekub.” —  Men jeg skrev; — eller ønsker å være med i —. Ja, for slett ikke alle får være med i et slikt opplegg. De er for fattige, uten fast bopel og uten slekt som betyr en forankring og en forsikring. Kan vi kalle dem kasteløse? De har heller ikke mye de kan spare. Men helt siden søster Hajima startet opp med sine støttegrupper for Hiv positive, har hun vært på hugget etter ideer for disse gruppene. Men som den kloke person hun er, så har hun ventet og lyttet til de ideene som medlemmene sjøl kom opp med. Ønsket om å danne en slik ekub, var noe av det første.
Nylig fikk jeg rapport om første resultat. Desta Tsega, en ung, syk mor, har nå startet egen bedrift: Woyzeru (fru) Desta Tsega, Rosting & Grinding Coffee for Sale Pvt.Lt. Høret imponerende ut. Hun hadde skaffet seg en kaffekvern og annet utstyr som fine poser med fin logo bl.a. Hun hadde fått alle nødvendige tillaterlser, skaffet seg salgskontrakter med noen supermarkeder – og så nå framtiden lyst i møte. Hun regnet ikke med at hun ville trenge My Sisters mer!! Flotte saker.
To av medlemmene i en av støttegruppene har også fått godt betalte jobber ved hvert sitt av de store sykehusene i byen. Hvordan? Jo de startet å gå ut i Makanissa-området med litt grønn kaffe, litt sukker, noen kull¬biter og til små kopper i en liten kurv. Resten lånte de i hjemmene rundt om der de fikk låne ”stua” for å invitere til kaffeseremoni (nok en eldgammel etiopisk tradisjon). Nabolaget ble innbudt og det er uhøflig å si noe takk til en slik invitasjon. Kaffeseremonien tar lang tid. Og mens de rå kaffebønnene etter hvert blir til den sterke, veldujftende livseleksiren, har Woyzeru Mullu, som startet dette, god tid til å snakke om Hiv og AIDS. Nå får hun også mannfolka i tale. Kaffen lokker. Dette tiltaket ble lagt merke til av lokalmyndighetene og senere av høyere autoriteter. Resultatet er at nå ”henger” Mullu sammen med sine to barn og skuer utover den mest traffikerte rundkjøringa i Addis. Hun forkynner for alle: ”Ved Guds hjelp er det mulig å leve positivt med Hiv og oppdra mine barn til gode borgere.– Dette gjør hun fra et digert bilde på 6 ganger 3 meter. ——–og kaffesere¬mon¬¬iene fortsetter med andre og nå, flere aktører. De samler folk på markedsplasser, skolegårder og ved kirkene. Det er Hiv positive som på denne måten gjør en frivillig innsats. Det er modige kvinner dette.
Så til slutt noen praktiske påminnelser til dere alle. Mange av dere har sendt meg e-post adressen deres. Hvis du nå får dette nyhetsbrevet som vanlig brev, så ber jeg deg—om du har tilgang til e-post. Bare send meg et hei til mysistersnor@gmail.com og så ditt navn, så vil jeg notere adressen. Dette vil spare oss for mye arbeid og ikke minst også en hel del penger. Dessuten skulle vi da etterhvert kunne opprette en mye bedre kommunikasjon. (At vi sparer portopenger er en annen sak.) Det er alltid kjekt når noen skriver eller ringer. Vi er åpne for ideer og for ris eller ros. Og ikke minst er det viktig å svare dere på spørsmål. Vi ønsker å vokse og komme videre og vi vet at utfordringene står i kø der ute. De trenger vår økonom¬iske støtte.
I januar reiser jeg ut for tre måneder og i den tida vil jeg innhente nye bilder og ny informa¬sjon om fadderfamiliene. Dere vil da også få en slik oversikt over gaverfadderbidrag dere har gitt i 2009. Vi har dessverre ennå ikke noen fratrekks ordning for skatten. Det viser seg nemlig at det er bare de organisasjoner som mottar offentlig støtte i Norge som får dette.
  Så til sist og aller viktigst, vil vi ønske deg og dine en god advent og en velsignet og god jul
Takk for interesse og takk for gaver. Uten dere trofaste vennene hadde vi ikke fått til noe. Og vi kan forsikre deg om at din gave når fram og skaper håp.
 
Vennlig hilsen fra oss alle i My Sisters i Etiopia og Norge
Marit Bakke

 

 

Daglig leder
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *