Høsten 2007

Kjære venner.
Det begynner å bli ei tid siden vi la 11 september bak oss. Men allikevel nevner jeg den.Det er en dato de fleste fester seg ved. I Etiopia har det alltid vært en spesiell dag. Det er nemlig nyttår. De har en annen kalender enn vi har.Ikke bare at det var nyttår, men det var overgang til et nytt tusenår. MILLENIUM ble feiret med pomp og prakt. Forberedelsene har foregått gjennom de siste årene. Det skulle lages nye veier, gater og avenyer. Parker ble anlagt og store høyblokker vokste opp på alle kanter av byen. Ja dette har skjedd i større eller mindre målestokk over hele landet. De ventet i disse dagene et enormt antall gjester. Ikke minst overfor utflyttende etiopere ville landet prøve å fremstå så forlokkende som mulig. De håper på å får noen utskremte landsmenn som har gjort det godt i den rike verden—til nå å etablere seg i gamlelandet. Landet trenger både kapital og ekspertise.
Jo, fasadene pusses. Og vi må jo også innrømme at mye er blitt så mye bedre—for de som har penger og utdannelse. For eliten og også middelstanden er det fritt fram, ser det ut for.
Men det er ikke eliten My Sisters har nærkontakt med. En slik velstandsøkning har sin høye pris. Som alltid er det de fattige og svake det går utover.
Midt i dette skjer det tross alt noe helt fantastisk for en lutfattig familie.
Abuzunesh Yirga har vært klient hos oss i mange år. Hun kom til Addis sammen med mannen sin. Hun var kanskje 14 år dengangen. De hadde ingen venner eller slektninger i storbyen, men de var sikre på at i en slik by ville det være nok av arbeid å få. Som så mange før dem så fant de ut at det var ikke så enkelt. Mannen, som var mye eldre enn henne, begynte etterhvert å trøste seg med alkohol og etter at hun hadde født to barn, og det ennå ikke var utsikt til noe fast arbeid, så stakk han ganske enkelt av. Hun kjempet videre alene. Det ble mye sykdom, underernæring og fortvilelse. De har allikevel klart seg så noenlunde. Etterat de fikk fadderstøtte har det gått langsomt framover. Begge barna er nå flotte tenåringer. Abuzunesh har fått helse og krefter såpass at hun har klart å ta tilfeldige jobber med å steke injerra (det lokale brødet lefsa) eller å vaske klær for folk.
Familien har stått på tur til utfasing av fadderordningen, men vi nøler jo lenge før vi tør å stoppe hjelpen helt.
Nå har Addis Abeba hatt lotteri i anledning tusenårs-skiftet. En del av de nye blokleilighetene som er bygget, har blitt loddet ut. Abuzunesh fikk et slikt lodd—og under over alle under. Hun vant!!
Det er snakk om en liten leilighet med ett soverom i femte etasje uten heis. En luksus uten like for denne familien. Det var bare en hake.— Naturligvis skulle det vise seg umulig allikevel. Hun måtte nemlig betale inn 2 tusen birr (ca 1800 kr.) som en engangs betaling—og så ville leiligheten være hennes.??
Men hvor skal ei fattig kone som hun få en slik formue fra?? Fra glede til fortvilelse. Der sitter hun med muligheten i handa, og så blir den snappet fra henne igjen.
Hele historien ramler ut av henne en dag hun er til sosialkontoret for å få sine penger. Aster nevner igjen at utfasingen vil bli et faktum i slutten av kalenderåret. Da fosset tårene og historien ut.
Nå har Abuzunesh fått resten av fadderpengene pluss et rentefritt lån på den summen hun trengte. De vil kunne flytte inn i skikkelig hus uten svære hull i bølgeblikktaket, uten sprekker i jordveggen og gjørmebløtt jordgolv. De vil være kvitt rottene som romsterer rundt dem om natta og spiser både klær og mat. Kvitt husleie og trussel om utkastelse. Og det beste vil bli at hun vil være sikret jobber. I disse boligkompleksene vil det bare bo familier med to inntekter.Ingen andre har råd. Det vil være travle, moderne mennesker som trenger hushjelper. Nå er Abuzunesh så sterk at hun kan klare en slik jobb. Mange vil være henrykt over å ha sin hushjelp i umiddelbar nærhet så hun slipper å bo sammen med dem. Ja som dere forstår, så var det en lykkelig kvinne som fikk sitt lån—og dermed håp om et helt nytt og lysere kapittel i livet. Hun fortjener det.
En kan ikke annet enn fundere: Hvor mange andre, fattige familier har vunnet i dette lotteriet uten å kunne gripe lykken p g a 2 tusen birr!!!
Ellers kan jeg fortelle en hel del fra arbeidet. Jeg fikk en tykk bunke med ukerapporter i posten her om dagen. De hadde problemer med server der ute så dataen var ikke til stor hjelp. Jeg leser og kan glede meg over mye, mye.
Dette treårsprosjektet som svensk utviklingshjelp har gitt oss, er nå i full gang. Ansettelser av profesjonell stab er for lengst på plass og de fungerer godt. Kontorer og arbeidsplasser er fordelt og pusset opp og det er stor etterspørsel etter My Sisters tjenester som kursholdere nå. Det er skoler, kirker, politiet og bydelskontorene som ønsker slike kurs. Emnene er Hiv`Aids, helse, barneoppdragelse, familieplanlegging og menneskerettigheter. Alt er like aktuelt. Og vi føler vel nå at vi har kommet fram dit vi alltid har ønsket oss. Vi kan få bety noe i folkeopplysningen her i dette distriktet. Vi famler nok ennå og har sikkert mye å lære for å få det helt til. Men vi er på vei.Og vi er veldig entusiastiske.
            Så over til det som forgår her hjemme. Vi er jo opptatt av å gjøre My Sisters til noe solid som kan få bestå. Vi er nå en STIFTELSE og registrert i Brønnøysund. Vi har et revisorfirma som skal se etter at vi ikke roter med pengene. Og best av alt er at vi har fått et engasjert og dyktig styre. Slikt lover godt for framtida.
Dette styret er nå på idejakt. Vi skal ha styremøte i oktober og hovedtemaet vi vil konsentrere oss om er: –hvordan kan vi sikre tilførsel av penger til arbeidet som bare vokser og vokser.?
Der er vi åpne for gode råd fra dere alle. Jeg merker godt at jeg ikke er helt hjemme i dette. Det var lettere å rekruttere nye støttespillere mens jeg var i ETIOPIA. Vi fikk besøk. De så prosjektet med egne øyne og ble selv en ”My Sisters Venn” og dro hjem og rekrutterte fler.
Nå må de der ute stadig ta inn nye i fadderprogrammet, men jeg greier ikke følge opp med nye faddere . Jeg er vel ikke pågående nok.Visetter pris på alle du kan verve.
            Dere etterlyser nyhetsbrev. For noen betyr ikke hyppig informasjon så mye, men for de fleste av dere er det nok en hjelp til å holde gløden. Nå er det ikke alltid lett å fore dere med de informasjonene dere ønsker når det er bare ”en parkert pensjonistdame” som utgjør hjemmeadministrasjonen. For å gjøre dette litt smidigere så ber jeg dere som har e-post adresse å gi meg den. Send meg en kort e-post til jbakke@nlm.no så vil jeg notere den. Da har dere iallefall større mulighet til å høre nytt.
Ellers setter jeg stor pris på alle som tar en telefon når det er noe dere lurer på. Jeg kan ikke svare på alt, men noe. Når det gjelder kvitteringer så vet dere vi har ikke samme systemet som før, men alt du sender blir ført på data så det er lett å finne fram om du skulle ønske det.
            Vi har nettop i disse dagene fått tilsendt en DVD som ble laget sist vinter fra arbeidet vårt. Det er en dansk film og den norske versjonen vil bli ferdig om kort tid. Den er informativ og meget bra. Da,når den ankommer, vil jeg med stor glede sende deg en utgave som du kan bruke i vervetjenesten eller i ditt lag skolearnehage etc. Gi bare beskjed.
            Så vil jeg igjen takke for at du henger med. Takk for fadderpenger til barnet ditt og takk for gaver til driften. Vi trenger dere alle—og flere til.
Siste statistikk: 37 fulltidsansatte( alle er etiopere) som jobber med;
                         425 fadderfamilier                               100 ungdommer i lesesalen
                   46 fosterhjem                        54 Hiv pasienter i supportgrupper
                     8 barn i barnehjem                          95 Hiv pasienter på ”bremsemedisin”
                   60 barn i daghjem                             25 kvinner på ”Health Promotors” kurs
                   25 barn i hjelpeskole
Et ukjent antall deltakere på kurser i distriktet.og i tillegg ca 30 konsultasjoner av helsesosial art hver dag.
De har alle nok å gjøre som dere skjønner.
Takk for at dere gjør dette mulig.
Hjertelige hilsner fra alle i My Sisters v Marit
For dere faddere blir det dessverre alt for lite konkrete opplysninger om det barnet eller den familien som
Står hjertet næmest. Vi har simpelthen ikke kapasitet til å følge opp som før.
Jeg reiser ut som vanlig i januar og da vil jeg ta for meg hver eneste fadderfamilie. Inntil da får vi regne med at intet nytt er godt nytt.
Vi har den avtalen at de der ute skal gi meg beskjed om noe drastisk skjer. Det hender jeg får en og annen trist melding, men det er heldigvis svært skjelden.
Takk for at du fortsetter å hjelpe selvom kontakten ikke er som før.
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *