Februar 2006

Kjære gode venner.
Etter et halvt år i Norge, borte fra nærkontakten med arbeidet her,var jeg propfull av spørsmål da jeg kom tilbake hit i midten av januar. Det var ubeskrivelig godt å finne alle kollegaene på plass og i full aktivitet. Godt å kjenne seg velkommen og etterlengtet. Og enda bedre å se at alt fungerte som før. Alle var glade for den oppgaven de hadde og ivrige etter å sette meg inn i akkurat det som opptok hver enkelt akkurat der og da. Alle har jo sine ”hjertesaker”
            Etter seks måneders fravær er det også mye som har skjedd både på godt og vondt. Igjen er det nye barn som har vært igjennom tragedien å miste sin mamma. Og når mamma var det eneste de hadde, så er tragedien total. Alene, det er det de er. Det er vondt å se et forsteina barneansikt med bare to livløse mørke dyp der det skulle vært smilende øyne. Her i landet sitter ellers smilet så løst. Derfor er konrasten så stor når smilet er helt borte.
            Seks av disse barna har nå fått et nytt liv på Bereket. Og i neste uke får vi inn fem andre barn. Bereket –”velsignelse”,- har virkelig blitt til velsignelse.
Dette er det nye barnehjemmet vårt. Det er et pent sted som ligger i bra omgivelser. Her har det blitt gjort stor innsats siden vi overtok det i juli. Tidligere eier har gjort sitt for å overlate eiendommen i bra stand og resten er My Sisters innsats. Nå er det fem lyse, gode soverom og ei stor trivelig stue, spisestue og kjøkken.  Det er to bittesmå rom for ”foreldreparet” Terengo som er mor og Teshome som er far. Begge er de modne og skikket for oppgaven. Så langt ser det ut som vi har fått de rette til dette. De er barnløse og har alltid ønsket seg stor familie. Nå får de elve barn i løpet av rekordti!!. Hva som har skjedd med de fem som har vært der ei tid nå, er mirakler. De blomstrer igjen disse visne avkutta ” blomstene” Nå håper vi de også kan få nye røtter og vokse seg sterke, sunne og GLADE:
Benyam på 11 får utrykke det de føler. Han kommer hver dag og sier: ” I love this place. This is a very good home. Thank you very much.”
Når vi får slike utrykk for glede, så har vi oppnådd det vi ønsket.
Alle har sin historie bak seg og de som kommer nå til uka har sin. Et søskenpar på 11 og 8 har gått for lut og kaldt vann i flere år nå. Moren er sinnsyk og til tider voldelig. Hun har vært nær ved å ta livet av barna flere ganger. Hadde det ikke vært for naboer, hadde de ikke levet idag. For over et år siden begynte vi å jobbe med en adopsjon for de to. Vi fikk etter mange viderverdigheter moren erklært som umyndig og uskikket til å ta seg av barna. I et lyst øyeblikk fikk vi henne også til å skrive under på adopsjons papirer. Bilder ble tatt og et adopsjonssenter skulle formidle dette og søke om foreldre i USA. Det er bare der de kan tenke seg å adoptere større barn. Vi prøvde å gjøre dette uten å gi falske forhåpninger. Men naturligvis begynte disse to å drømme! Det var ikke ende på drøm. Kanskje det  tross alt er drømmen som har holdt dem oppe denne tida.. Dette siste året har morens tilstand bare forverret seg. Naboer begynner å gå trett av stadig å måtte gripe inn og ta seg av barna.MySisters sørger for dem i løpet av dagen og betaler for mat også til naboene. Men det er grenser for hvor mange netter nabolaget greier seg uten søvn. Vi får ikke moren inn på mentalsykehuset i byen. Det er sprengt!!
            Nå har de IKKE dukket opp,  disse ”drømmeforeldrene.” Ingen har vist interesse for to vakre og strålende unger. De har ikke tatt skade av moras sykdom så langt vi kan se.
Nå har vi kommet til det punktet at det er ikke noen annen utvei enn å gi dem et hjem på Bereket.
Lille Dawit ble etterlatt som baby hos en tante av den pur unge moren sin. Moren var 14 år og hadde fått tilbud om huspost i Saudi Arabia. Noe som vanligvis er ensbetydende med prostitusjon og slavearbeid. Den unge jenta og hennes mor  hadde alle sine dager vært tiggere og derfor kunne hun også voldtas uten at noen griper inn. Resultatet ble lille, skjønne Dawit
            Tanten skulle være  veletablert” med mann og egne barn. Mer enn et år nå har sosialarbeider Aster hatt en mistanke om at i kke alt var som det skulle i det fosterhjemmet.
Tanten kom alltid uten Dawit. Enten var han forkjøla, eller han nektet å gå så langt. En gang var det tilstelning i barnehagen han gikk osv osv. En dag tok Aster buss ut til der de bor. I barnehagen hadde de ikke sett gutten på et år. Aster fant huset og fant Dawit som en liten mumie i en krok. Redd, underernært og full av skabb. Det viste seg at det underholdet som ble betalt ut for gutten holdt liv i resten av familien og bare smuler ble igjen til den forskremte femåringen som tydelig også ble mishandlet. Nå håper vi lille Dawit vil finne kjærlighet i Bereket. Vi ønsker å se smilet vokse fram igjen.
To andre gutter 11 og 12 år vil også få et hjem der ganske snart.
Til sammen kan det bli grei plass for 20 barn der, men vi håper det vil drøye. I stedet for tomme rom så har vi nå et tredje daghjem der. Det er heldigvis ennå friske mødre som KAN greie å ta seg en jobb—om noen kan ta seg av barna deres. Der får ungene all den omsorg som er mulig, mat, klær, lek og søvn—og mye kos og klem. Og så henter mammaene dem etter en lang og hard arbeidsdag. Men de har ikke behøvd å bekymre seg for barna sine.
            De andre aktivitetene som skolen, lesesalen, undervisningsprogrammet, sosialkontoret og klinikken går som før. Det blir stadig mer pågang.
            Mens jeg er her nå så går vi også gjennom regnskap og rapporter. Det er nå 33 fulltids ansatte så det er blitt en stor bedrift for Aster, administrator å holde rede på.
Det ser helt fint ut. De har holdt seg innenfor rammene og bruker pengene fornuftig. Jeg har sagt det før, og gjentar det nå. Vi har dyktige folk. Det er orden og system.
            Denne gangen skriver jeg nyhetsbrevet til ALLE vi har på adresselista vår. Det er billigere å sende brev herfra og jeg håper på denne måten å få rede på tre innbetalinger vi ikke finner ut av. Selv banken i Norge må gi tapt her. Dessuten blir undertegnende å finne i Norge for fremtiden. Adressen er Løkkatoppen 12 3070 Sande i Vestfold. Telefon 33776210
Siden det er enkelt å ringe i Norge, så ber jeg deg ringe meg (vanlig kontortid) om du har noe å spørre om. Eller om du har noen gode forslag.
            Vi vil få tatt bilder av alle fadderbarna og få en oppdatert rapport på alle. Så dere faddere skal høre mer fra oss. (Vi trenger ca 30 nye faddere om noen er interessert)
            Det er politisk uro i landet. Folk er frustrerte og det oppstår gatekamper etc rett som det er. Ungdom kaster stein og politi svarer med gevær. Mange skoleelever er drept, og flere skadet eller i fengsel.Nå er mange skoler stengt og foreldrene er pålagt å betale fra to til femhundre birr (450 kr) pr elev for å gjenåpne skolen og la elevene ta eksamen. Dette er totalt umulig for fattige foreldre å greie. Og hordene av gatebarn som bare rømmer fra alt, vokser. Dette har naturligvis blitt en økonomisk utfordring for oss i My Sisters også. Vi har jo lovet alle fostebarna fri skolegang. Og mange fadderfamilier er også rammet av dette.
            Men mye nytter. La meg gi dere noen få glimt.
Fra januar er 21 fadderfamilier faset ut av programmet. De har fått hjelp i fire-fem år og nå klarer de seg uten den pengestøtten. De takker for at de ble hjulpet da det sto på som verst.
20 aids-pasienter har nå gått på ”bremsemedisiner” ei god tid . Det er helt utrolig å se hva det har betydd for dem. Noen er tilbake i jobb som gatefeier eller klesvasker etc.  Og ALLE er istand til å leve et normalt liv og tar vare på familiene sine! Det er en GLAD gjeng nå. Mange av dem tør å stå fram med sykdommen sin. Vi vil nå bruke dem som ”trøstere” for de som nylig har fått diagnosen. Vi vil gjøre istand et lite rom for slike samtaler og for mer spesifik veiledning om hvordan man lever med HIV. Mer enn alt annet trenger disse kvinnene venninner de kan stole på og være åpne til.
            I Norge prøver My Sisters nå å få registrering og alle formaliteter slik det skal være ifølge innsamlingskontrollen og for at givere kan få fratrekk på skatt etc. Vi trenger et styre. Tre kandidater har meldt seg villige. Er DU interessert i å være med? Det vil ikke bli et krevende verv og mye kan ordnes pr e-post eller telefon. Interesse er det viktigste. Ring meg etter påske eller send meg en e-post –( jbakke@ nlm.no) Ønsker du forresten nyhetsbrev pr e-post så gi meg beskjed og adresse.
Så sender vi dere alle en hjertelig og varm hilsen her fra Addis Abeba.
Vi er takknemlige for det vi får være med på —og takknemlige for at dere vil stå bak oss med gaver og interesse.
Hjertelig hilsen fra oss alle

Marit Bakke

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *