April 2008

OPPSUMMERING AV MINE INNTRYKK
            Det er vel ryddigere å sette noen ord ned på papir enn at jeg skal gi dere en muntlig oppsummering av mine inntrykk fra de tre månedene i My Sisters fra januar til april 1908.
Les igjennom dette før styremøtet så har du kanskje spørsmål eller kommentarer til noe.
            Førsteintrykket var overveldende. Jeg husket jo det kaoset jeg forlot i april 07. Da hadde vi bare såvidt fått over de fleste av våre
eiendeler fra hovedkvarteret vi hadde måttet flytte ut fra. Filer og kontorsaker lå i hauger og hulter til bulter. Utenfor var murer begynt å arbeide. Det var knapt framkommelig. I tillegg var det reparasjoner på de andre eiendommene som viste seg å kreve mer enn vi tenkte opprinnelig.
Hvor skulle de forskjellige aktivitetene ha sin arbeidsplass? Hva var mest praktisk?
Ja jeg følte vel at jeg forlot My Sisters på et dårlig tidspunkt og med mange løse tråder etter meg.
Vi hadde et møte før jeg dro hvor vi understreket at dette ikke måtte gå ut over våre klienter og pasienter som var avhengige av oss.
            Da jeg kom tilbake januar 08 var det skjedd en enorm forandring. Alt framsto rent, ryddig og lyst. Det var velfungerende og det beste av alt var at aktivitetene hadde gått upåvirket av denne turbulente perioden.
Det hadde vært en tid rett etter flyttingen til det nye stedet at det hadde kommet ferre folk, men det tok seg fort opp ettersom den nye plassen ble kjent.
            Det er vel spesielt tre personer som vi må framheve i dette. Uten penger hadde det aldri gått. Vi hadde et beskjedent fond for bygging. Det har vi brukt opp og vi hadde budsjett for vedlikehold, men det rakk ikke langt. De store summene kom fra Tors Eiendom AS ved Tor Edvard Torgersen i Stavanger.
            Den andre personen er Solveig Bjørnholt Knudsen som er vår rådgiver. Hun har fått bruke alle sine praktiske evner og også estetiske sans. Det har vært utrolig godt å ha en som så helhjertet har satt alle krefter, ideer og ikke minst tid tid inn på å få dette til.
            Den tredje er Aster Hailemichael som har greid å holde hjulene igang, fått kontrakter og godkjenninger fra myndigheter i havn og ikke minst er det henne å takke for at arbeidslyst og entusiasme har fått prege hele denne overgangstida.
            Noe av det siste jeg fikk være med på før jeg reiste i 07, var at vi ansatte sykepleier, sosialarbeider og administrator for det ”svenske prosjektet” som vi kaller det. Det er det tre-års prosjektet som betales av Forum Syd, gjennom Adoptian Centre Etiopia. Dette ligger igjen under Sida. Svensk utviklingshjelp. Svenske kr. 1.500.000 (Det føres eget regnskap for disse pengene og rapport går til Forum Syd Sverige)
            Det skulle ansettes ytterligere fire personer. Hele denne nye gruppen skulle nå ha arbeidsplasser, arbeidsinstruksjoner og kontrakter. Det skulle settes opp rettningslinjer for hvor mye vi skulle ha sammen, hvor grenser skulle gå og legge dette tilrette slik at det ikke skulle bli ” en stat i staten”
            Dette var kanskje noe av det jeg var mest spent på å se nærmere på. Hvordan fungerte dette?
            Her må jeg gi min honnør igjen til Aster Hm for ryddig håndtering. Hun tar seg god tid med hver enkelt og lar alle få komme fram med synspunkter. Hun tar så en avgjørelse uten å overkjøre eller at en aktivitet får kollidere med en annen.
            Da jeg spurte, fikk jeg over alt positive tilbakemeldinger. Men jeg holdt mulighetene åpne for at de ansatte kunne komme fram med misnøye etterhvert.
            I beg av februar fikk vi et fire dagers evalueringsteam på besøk. Dette er i forbindelse med at vi nå søker om en ny tre-års prosjektavtale med myndighetene. Da skal de komme for selv å se at vi har oppfylt de løftene vi har gitt i de årene som har gått, og at vi er istand til å gå inn i de aktivitetene som vi har søkt om godkjenning for for perioden 2008 til 2011.
Dette teamet på tre personer går grundig tilverks. De ser igjennom regnskap og rapporteringer. Senere intervjuer de alle de ansatte hver for seg og deretter ti personer tilfeldig utvalgt blant klienter. Så snakker de med ti av mødrene som har sine barn i daghjem, ti av de som får fadderstøtte og ti av barna i ”leksehjelpskolen”. Barna i barnehjemmet ble alle intervjuet og i tillegg stoppet de tilfeldige naboer og stilte spørsmål. Begge bydelskontorene (Kebele) som vi samarbeidere med fikk sine spørreskjemaer.
Naturligvis var vi litt ”opp til eksamen” de dagene. Men da er det godt å ha en rolig person som Aster. Hun sa enkelt til alle: Gjør som dere gjør en helt vanlig dag. Svar enkelt og greit på det dere blir spurt om. Vi har ingenting å skjule.
            Vi har fått deres muntlige konklusjon og den var utrolig god. De sa at de nok måtte bruke noe mindre superlativer og virke mere nøkterne i den skriftlige rapporten. Og dette har tatt tid!!! Vi har fremdeles ikke fått den skriftlige utgaven.
Det de kommer til å bemerke er at vi ikke hadde søkt om lisens for å drive et barnehjem.  Til det forklarte vi at vi ikke regnet dette som et ordinært barehjem , men et utvidet fosterhjem for de vi ikke hadde greid å få fosterforeldre for. Vi måtte gå noen runder på dette, men de forsto vårt argument. De nærmest beklaget at de nok måtte framheve dette i rapporten og de frarådet oss å ta inn flere barn. De var forøvrig helt fornøyd med hvordan barna hadde det og våre tanker videre for dem.
            Vi fikk en stor ekstragave mens jeg var der ute. Den kom direkte til etiopisk bank og var øremerket for utdannelse. Nå har vi derfor et godt fond for videre utdannelse både for ”Bereket-barna” og for fosterbarn. Når de har fullført enten 10 klasse eller 12. så kan de søke om stipend for opptil tre års videre yrkesutdannelse. Vi har nå tre undommer som har kunnet benytte seg av dette. Vi tenker dette er en god ide– å ”selge” stipendmidler som enkeltbidrag fra mer tilfeldige givere som ønsker et bestemt formål å gi til. ( ? )
            Det ble også bemerket at vårt ettårige undervisningsprogram var for ensidig basert på helse fag. Det var også av så lang varighet at det skulle formelt vært registrert i helesministeriet.
Vi fikk også besøk fra Norge. De hadde med seg brev om en gave på 13 000 kroner som vedkommende ville gi til Bereket-barna. ”til noe som kan glede dem”
En slik sum kan vi ikke bare la gå inn i driftsbudsjettet, eller til luksus. Vi besluttet at de skulle få en to dagers tur i en kort skoleferie. Og resten ville vi pusse opp et vaskerom og lage det til et skikkelig baderom med dusj og toalett. Begge deler ble gjennomført mens jeg var der. Det var to mektig populære ting.
            En hel rekke nye ideer, eller ideer vi har hatt lenge, men ikke har hatt kapasitet til å gjennomføre har blitt satt ut i livet.
A Oppfølging, omsorg og supportgrupper for HivAids har blitt en realitet. Søster Hajima gjør en formidabel innsats med dette. Søster Zewditu (Sida) er nå ansvarlig for den vanlige klinikken og hun følger dette opp på en fin måte.
B Ayantu, vår nye sosialarbeider(Sida) har fått organisert fosterhjemmene veldig bra. Alle er nå skikkelig registrert og både barna og fosterforeldre følges opp og innkalles til kurser og samtalemøter. Hun ser også viktighetene av å binde disse sammen i sosiale samvær med mer lett program etc. De har også hatt utdeling av klær, sko, skolesekker og senger til fosterhjem som trengte dette.
Alle fosterhjemmene får besøk enten hver måned eller noen få også hver annen uke. Dette skjer uten forvarsel for at vi skal kunne få et riktig bilde av hjemmesituasjonen.
Dette blir i stor utstrekning gjennomført av to hjemmebesøkere som sosialkontoret sender ut.
C To personer, en kvinne og en mann(også betalt av Sida )er nå i full sving med en ny ungdomsklubb. De kaller seg ”anti-aids-klubb”. Det er ungdommer, flest gutter i alder fra 13 til 17 år. De fleste er ute av skole og går i lære i et bilverksted el l. Noen er hjelpegutt på drosjebuss osv.
De driver med drama og får undervisning i forbyggende arbeid mot HIV. Innimellom ser de video om emnene, de spiller spill og de får lese eller låne bøker. Nå har denne gruppen hatt sine ”forestillinger” i de to nærmeste skolene og før jeg reiste hadde de fått forespørsel fra 10 -ti skoler i omegnen om å komme med sitt program! De drømmer om å få laget et enkelt dokketeater som de kan lettvint ta med seg rundt.
D– I februar ble det holdt eksamensfest for 20 kvinner som hadde fullført dette årskurset søster Tehun har stått for nå i mange år. Dette var det 5 kullet. De gjør mye ut av denne eksamensfesten. Nærmeste familie er innbudt og det er gave og blomsteroverrekkelser. De holder tale og naturligvis har de også et selvlaget drama. Det er det store høydepunktet.
            Det er tydelig mere voksne kandidater fra år til år. Ettersom nå de aller fleste får seg jobb på dette sertifikatet vi gir, så er kurset veldig populært og vi kan velge ut og høyne nivået. Dette året har de hatt noe problem med å fullføre. For søster Tehun ble bedt om å komme til sin sønn i USA for å hjelpe familien. De andre delte så undervisningen mellom seg. Nå vil det bli en for stor belastning på sykepleierne og sosialarbeiderne i tillegg til deres vanlige jobb. Det ble besluttet å la dette programmet ligge nede et år og heller organisere oppgraderings grupper for alle de ansatte i engelsk. Dette vil bli gjennomført i smågrupper etter det nivået de befinner seg på og det vil bli mye selvstudium og ca en times klasseundervisning etter arbeidstid. Problemet er å finne lærere til dette. Det vil bli betalt av Sida. Dessuten har vi da det som er budsjettert for søster Tehuns lønn som kan omdisponeres til dette formålet.
            Et problem ble ganske fort klart for meg. Vi måtte gjøre noe helt drastisk med lønn til ansatte og support til fadderfamiliene.
Alle priser har gått drastisk opp. Fra 18 til 30 % for vanlige matvarer. Og husleier har gått opp mye mer. Opp mot 200% i enkelte områder. Her er det ingen offentlig kontroll. Og enorme boområder blir lagt ut for bygging av stor boligblokker eller veier.
De som ikke eier eller har gyldige papirer på eierskap, får ingen erstatning.
Våfre klienter er alle leietakere.
            Samtidig var verdien på den norske krona gått opp til 1,87 og den fortsatte å stige. De siste to år har vi i realiteten fått en stor gevinst som ikke har kommet My Sisters Etiopia til gode.
            Det var åpenbart ikke nok med en vanlig lønnsøking. Her tok jeg en avgjørelse uten å informere dere i styret. Det er helt på mitt eget ansvar at vi la på all lønn og support med 40%
På denne måten mener jeg vi er mer i pakt med virkeligheten og det monner mer for mottaker. På grunn av vekslingskursen går dette ikke ut over vårt budsjett.
Jeg håper vi kan få tid til å drøfte dette også med tanke på framtida.
Naturligvis håper jeg dere vil godkjenne min noe diktatoriske handling og at vi kan få retningslinjer for dette.
  Disse månedene ga meg en trygg visshet om at hver og en av de ansatte gjør en helhjertet innsats. Vi har dyktige og samvittighetsfulle arbeidere somogså arbeider godt sammen. Vi kan bare håpe og be om at dette vil fortsette. Vi føler vel alle at vi har hatt Guds rike velsignelse over arbeidet dette året også.
I stor takknemlighet og glede
Marit Bakke
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *