Sola har nettopp stått opp over Addis, det er kaldt, men også varmt. På vei til jobb møter vi på mange små skolebarn, noen smiler lurt om tar motet til seg for å komme bort å ta oss i hånda, andre bare smiler lurt og gjemmer seg bak søsken eller forelder. Når vi svinger inn til My Sisters hører vi de to, de som alltid kommer tidlig rope «welcome, welcome!» Vi hilser høflig på kokken, hun som står opp enda tidligere for å lage god, ofte varm frokost til barna. I det vi kommer inn i rommet blir vi møtt av små barnehender, klemmer og av og til et saftig kyss, på munnen. Barna mangler ikke på kjærlighet her! Alle må sitte litt på potten før de kan få komme inn å leke, vi har bare tøybleier, derfor er det bedre at de får gjort fra seg i en potte. Litt etter litt kommer det mødre med barna i sjal på ryggen, noen barn løper inn, andre er litt forsiktige, noen gråter når mor går, men det kommer seg fort.
Når alle har kommet er det tid for frokost, de eldste barna sitter fint ved bordet, de yngste blir plassert på gulvet, alle med lik smekke. Vi setter oss ned foran et, to eller kanskje tre barn, de trenger å bli matet. En av de ansatte stemmer i en sang på amharisk. Vi har ikke lært nok amharisk enda, strever med å henge med, men vi forstår at sangen handler om å takke Gud. Etter sang er det et av de litt eldre barna som ber, de andre gjentar i kor. Kokka kommer inn med maten, og barna klapper i hendene. Alle får spist god frokost i dag også.
Etter frokost er det tid for lek! Ute under et lite overbygg setter vi oss ned sammen med barna. Her har vi duploklosser og andre leker, alle litt slitt, men det gjør ikke noe. Er di heldig blir du servert liksom-kaffe eller te i en rød plastkopp, det er ikke tvil om at barna vet om den tradisjonelle kaffe-seremonien de voksne pleier å ha. Noen leker til og med at de rister bønnene før de blir rørt ut i koppen. Når vi har lekt en stund er det tid for juice, kokka har igjen slått til og laget en god og næringsrik juice av grønnsaker og frukt. Barna sluker juicen, og nå vet de hva som skal skje. «Jama, jama, jama!» blir ropt, og jammen kommer ikke en av de ansatte med handleposen som inneholder sko, fra Norge, så klart. Skoene er slitt, ikke alle har sko i helt riktig størrelse, men det går, plutselig er alle ute på grasflekken og leker. Rundt 20 smilende, glade og lykkelige barn løper rundt, sparker ball. Tre gutter har funnet et lite hull i gresset, og nå ligger alle langflate på magen og studerer hullet, samtalen går på amharisk, og de diskuterer i vei. Etter litt lek må alle en tur innom potten, de sitter så stille og rolig, snakker lit med hverandre, smiler lurt til oss.
Plutselig er det tid for lunsj. Noen dager får de pasta, andre dager melk og brød, grøt en dag. Samme rutine som frokost, bønn, sang og klapping. En av de minste jentene sitter i fanget mitt, hu er ikke et år enda. Øyelokkene blir stadig tyngre og tyngre, plutselig sovner hun i armene mine. Jaja, de to siste skeiene med pasta får bare være. Jeg bærer henne inn på badet, vasker henne rundt munnen. Hun liker det ikke, men det er nødvendig. Vi går inn på et av rommene med 10 senger på rekke og rad. Jeg kysser henne på kinnet, sier at jeg er glad i henne, så legger jeg henne ned. Hun tar tak i bamsen som ligger på puta, sendt fra Norge, så klart. Andre barn kommer inn, de vil så gjerne at vi skal løfte dem oppi senga. Vi sier «ishi» og smiler, så klart vi kan løfte dere oppi.
Når alle har lagt seg er det tid for å brette klær som har vært på tørk i sola. Når dette er jort smiler vi og takker for oss, arbeidsdagen vår er slutt. De ansatte har enda 4 og en halv time igjen, men først er det to timer pause.
Se bilder under Galleri: Praksis Gå Ut Senteret 2015-16
Gå-ut senterets studenter på My Sisters
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *