Nyttår 2008

Kjære venner!
Vi har akkurat nå hatt et evalueringsteam fra Sosialministeriet her for å gå oss etter i sømmene. Fire dager tok det med intervjuer etc etc.Vistarter nemlig på en ny treårs prosjektavtale og da skal de se om vi har holdt det vi lovet i den forrige. Vi er lykkelige over at dette skjedde nå i år og ikke i fjor. Nå fant de alt i skjønneste orden og aktivitetene går så det gnistrer. Trivselen er på topp og ting fungerer. Vi fikk en veldig god sluttkommentar. Men de rista uforståenede på hodet når de så vi ikke hadde bil.!!???. Merkelig organisasjon som kan klare seg uten bil og sjåfør i fulltidsjobb. Vi koser oss ved å være litt originale der. Bilhold er dyrt—og som regel en ren luksus. Det vil nok tvinge seg på en gang, men ikke foreløpig.
De spurte jo også hvor pengene kom fra. Da fikk jeg lagt inn et godt ord om dere trofaste givere. De fant det også litt merkelig at vi ikke hadde en statlig pengemaskin et sted i bakgrunnen. Men med en god evalueringsrapport fra myndighetene, kunne vi kanskje søke Norad om en om ikke annet- symbolsk støtte—slik at dere givere kunne få trekke fra noe på skatten. Jeg vil iallefall prøve.
Det står Sande over, men det er sande—lig ikke sant. Denne gangen kommer nyhetsbrevet fra Addis Abeba. Her skinner sola, fuglene synger og det synger inni meg også. La meg ta dere med på inspeksjonsrunden. Det var med stor stolthet de hilste meg velkommen alle stedene. De visste at jeg ville se de store forandringene. Ja de var virkelig store, forandringene og forbedringene. Da jeg forlot Addis i april 07 var det kaos alle steder. Store hauger med lekablokker,små berg av sand og stabler av sement var i veien over alt. Og inni husene lå det stabler av filer of dokumenter, brukelige og ubrukelige møbler og utstyr av ymse kategorier. Alt i en herlig blanding. Det så nok helst ut som det var en umulig jobb å få orden og system i rotet.Eiendommene vi da hadde fått kjøpt var også i –ymse skikk —. Noe brukbart, men mye var altfor dårlig. Jordvegger holder ikke for evig. Midt i dette prøvde de ansatte å holde hjulene igang. Pasienter balanserte seg fram til en provisorisk klinikk. Småungene ble holdt vekk fra de farligste stedene, men elsket naturligvis å søle seg til i sanda og sementblandinga eller klatre i materialstabelen.
Men nå!! Jeg sitter endelig ned,sliten etter lang marsj fra ”Gorfu” som betyr overflod, via Kokeb som er stjerne, til Bereket som betyr velsignelse og skal nyte formiddagste på Meskana som betyr pris og ære. Alt dette fyller meg mens de ansatte på Meskana benker seg om langbordet i det store og koselige kjøkkenet. Tolv personer blir vi etterhvert om bordet, tett sammen.Tigest lager både te og kaffe idag siden ”hu gamlemor” har kommet ,og det vanker popcorn. Alle ser spent på meg for å se min reaksjon på de stor forandringene. Og her er det ikke vanskelig å være begeistret. Det er ikke vanskelig å dele ut ros. For her ligger det en kjempeinnsats bak. Tre hus har blitt revet omtrent til grunnen og bygget opp igjen i solid mur. Store vinduer slipper lys inn på hvite vegger. Og alt er ordnet så utrolig praktisk så det har blitt lettvint og trivelig for alle. Trivselen er på topp.
Naturligvis hadde ikke dette latt seg gjøre uten penger, mye penger. Og de pengene hadde ikke vi. Vi kunne ikke ta av gaver som er gitt til klientene våre for å få det trivelig og flott på arbeidsplassen. Her er det da fremdeles vår gode hjelper som stiller opp. ”Lag et budsjett,så ser vi på det” er vanligvis hans kommentar. ”Vel, det ser fornuftig ut. Jeg overfører de pengene.”—har hittil vært konklusjonen. Han er stadig på besøk. Det er vel de skjønne sjokoladeungene våre som har bergtatt han helt.
Jeg sitter der ved bordet og nyter min første skikkelige etiopiske kaffe og hører på alt de har å fortelle. Denne første dagen blir det jo helst de gode historiene—om det som har gått bra. Jeg vet jo at gjennom ti måneder har ikke alt vært bare sol og fuglesang.  Noen er døde, noen er blitt foreldreløse, etc etc. Men idag får jeg bare nyte gledene. Da kommer Desta inn. Litt senere enn de andre, for hun må bruke alle slike pauser til å holde det rent rundt oss. Hun har vasket for oss i mange år nå. ”Har noen fortalt det?” Hun ser seg om, men alle rister på hodet. ”Du må fortelle det selv” Og så kan Desta fortelle– at hun også har vært av de heldige og vunnet leilighet. Hun hadde vært og sett på den dagen før og forteller begeistret. Det er femte etasje uten heis. Alt må males og kjøkkenet mangler det meste, men hennes begeistring er stor.
I alt tre, to klienter og en ansatt har altså vunnet i dette lotteriet. De har fått lån og forskudd fra My Sisters og en familie har allerede flyttet inn. Det er Abuzunesh som jeg skrev om i forrige brev. Hennes glede var ubeskrivelig. Å flytte inn med ei tomkasse til bord , to gamle krakker og ditto velbrukte madrasser, var himmelrike for henne og Basazenew. Men selv i Paradis var det en slange. Den mannen hun har, har holdt seg godt på avstand så lenge det ikke var noe stas å komme hjem til det elendige lille rommet de bodde i. Men nå har han funnet hjem til kone og barn! Han kommer sjanglende opp alle trappene og lager bråk. Vel inne i leiligheten banker han opp kona ,og Basazenew rømmer ned alle trappene. Nå er det heller ikke gamle naboer i umiddelbar nærhet som kan gripe inn. Vi håper bare han enten blir så brysom for folk i oppgangen at de melder han til politiet….. Eller som jeg sa, til samstemmig jubel fra de andre rundt bordet. ”Får håpe han ramler i fylla og triller ned alle betongtrappene”
Ja, dere forstår at vi ikke alltid har så gode og fromme tanker og ønsker for våre medmennesker” —–Men vi håper at dette tross alt vil bli til noe godt for den sterke og flotte kvinnen som Abuzunesh er. Hun har vært ute en stormdag før, så hun klarer nok å holde ut til noe blir bedre. Hun har allerede fått seg små jobber. Så hun ser lyst på framtida.
 Ja så slutter jeg dette ”jubelbrevet” her. Nå er snart hjemmesiden vår revidert og oppgradert. Så dere som er mer enn bare såvidt interessert, kan gå inn der for å finne mere lesestoff.
Adressen er WWW MY-SISTERS-et.org
Dvd en skal bli ferdig ganske snart har vi fått løfte om. Likedan en ny brosjyre.
Vi prøver å få til skattefritt fradrag for gaver til My Sisters. Men et av kravene er at vi har fått offentlig støtte siste år. Vi har klart oss uten Norad eller liknende og det må altså våre givere straffes for. Beklager!! Men vi jobber med saken.
Så må jeg få takke dere på vegne av alle de som får hjelpen fra dere: Hjertelig takk for det dere betyr for de mange som virkelig trenger et lysglimt i hverdagen.
Jeg sender med utskrift over de gavene du har gitt. Det er vel greit å se det er mottatt og registrert av oss. Det bli jo en del penger av det i løpet av et år. TAKK!!!!!
Hjertelige hilsner fra oss alle her i My Sisters og fra meg
Marit Bakke.
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *