Behailu heter han. Han er et av åtte barn som har vokst opp på tomta til My Sisters. Her har de bodd fordi ingen kunne ta dem til seg som fosterbarn.
Alle utenom Behailu har flyttet ut nå, de har fått hjelp til å klare seg på egenhånd av organisasjonen. Mens husleie og penger til mat har blitt dekket av My Sisters har noen av dem fått seg formelle utdannelser mens andre har gått i lære og fått seg arbeid. Felles for dem alle er at de har startet sine selvstendige liv i samfunnet. En av dem studerer til og med biologi på statsuniversitetet i Etiopia.
Behailu var igjen som den eneste. Han er bare 17 år gammel og kan fortsatt ikke bo for seg selv. Vi prøvde igjen og igjen å finne en familie som kunne ta seg av han, men at det er vanskelig å få plassert en 17åring i fosterhjem er noe vi kan relatere til også her i Norge. Det er et ansvar det er vanskelig å finne noen som vil ta.
For seks måneder siden kontaktet vi Behailus tante, i håp om at hun kunne finne en plass til han i sin familie. Vi forklarte henne guttens situasjon og ba henne om å vurdere om hun kunne hjelpe. Dessverre sa hun at hun ikke kunne det. Hun syns det ville bli en for stor påkjenning, og dessuten hadde hun hatt konflikter med familien hans tidligere. Det ble rett og slett for mye, sa hun.
Det var vondt for oss å se Behailu bo alene på denne måten. Han hadde ingen å snakke med, ingen å ha det gøy med, ingen å støtte seg til slik man støtter seg til familie. Vi ba til Gud om hjelp og banket selv på alle dører vi så mulige, men ingenting hjalp.
Til slutt bestemte en av våre ansatte seg for å kontakte tanten en gang til. Han dro hjem til henne, og la frem situasjonen på nytt, med en annen innfallsvinkel denne gangen; «Denne gutten er ditt blod, han er din familie» sa han til henne. «Vil du la han leve alene, med en følelse av at ingen elsker han og uten et støtteapparat rundt seg?» Han forklarte tantet at dette i så fall ville bli et problem, ikke bare for gutten, men for alle andre også; «Han vil vokse opp til å bli en usikker mann, full av hat, fordi ingen har vist ham kjærlighet. Hvilke konsekvenser tror du det vil ha for de rundt ham? For deg selv, for oss, for samfunnet?»
Ved å legge det frem på denne måten hadde den ansatte truffet noe i tanten. Ved å fortelle henne hvor viktig kjærligheten hennes var, ikke bare for han, men for alle rundt ham, hadde han fått henne til å forstå at det riktige å gjøre var å være der for gutten. Tanten kom etter kort tid til organisasjonen for å skrive under på en avtale om å støtte ham frem til han er ferdig på videregående.
Han ble lykkelig da han fikk nyheten og var enda lykkeligere den dagen han kunne flytte inn til sin nye familie. De har det godt sammen og Behailu er inkludert som en del av fellesskapet. Nå kaller han henne mamma.
Han kaller henne mamma – Historien om Behailu
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *