Først vil jeg på vegne av oss alle få takke dere for at dere støtter oss med både forbønn og penger

Nå sitter jeg sammen med søster Hajima på hennes kontor. Hun er midt opp i retting av eksamensoppgaver for 20 ”baby sitters” De har hatt psykologi om barns utvikling. Hajima er fornøyd. Hun stråler, for dette er det beste kullet hun har hatt.
Denne gangen vil jeg be henne om å skrive nyhetsbrevet til dere. Hun har vært her trofast i mange år nå. Hun kjenner problemene og gledene vi har. Hun har hatt så mange funksjoner ved My Sisters. Først som klinikksøster, senere fikk hun hovedansvar for Hiv/Aids programmet og fikk til mange aktiviteter og et godt system for dette. Nå de senere årene har hun fått bygge opp et viktig utdannelsesprogram for unge kvinner med en del skolegang, men uten mulighet til å komme videre med trening som kan gi jobb.
Søster Hajima har innsyn og innsikt i alt det MY Sisters driver med så det er vel ingen utenom administrator som vet bedre ” hvor skoen trykker”. Jeg gir ordet til søster Hajima nå:
Dear friends—Kjære venner
Først vil jeg på vegne av oss alle få takke dere for at dere støtter oss med både forbønn og penger. Det trenger vi. Må Gud lønne dere for dette.
Marit ber meg fortelle litt om sorger og gleder i hverdagen. Gleder har vi mange av, for vi ser at familier, med litt hjelp fra oss, får et mye bedre liv.  Vi møter så mange flotte og sterke mennesker. Sorger har vi også. Det er vondt når unge mennesker dør. Noe annet som smerter oss er også at så mange ikke kommer ut av fattigdommen. Det kan skyldes sykdom. Eller vanskelige familieforhold. Noen ganger må vi bare innse at mulighetene for bedring er små, men for barna kan det være håp—om de få gå på skole.
Over 100 kvinner har de siste årene fått utdannelse gjennom My Sisters og har kommet ut i arbeidslivet. De greier seg selv og får barna sine fram. Men dette gjelder unge mødre som har fra 8 til 12 års skolegang
. Majoriteten av kvinner som vi arbeider for, har ikke dette. De kan knapt skrive sitt eget navn. Hva med dem? Det er kanskje mitt største problem nå. Og dette må løses. Vi må kunne få til noe så også disse kan få lære noe, få en slags yrkestrening som de kan leve av. Jeg ser at det er så mange som ikke er sterke nok til å ta de fysisk krevende jobbene som uskolerte kvinner kan få. Hodet mitt arbeider med dette problemet hele tiden. Hva kan vi gjøre så selv de syke og resurssvake kan greie å bidra mer til familiens økonomi.
Nylig ble jeg innkalt til et seminar hvor en tysk forsker la fram sine resultater. Han hadde valgt to tilfeldige bydeler i Addis og sammenliknet hvor mye befolkningen visste om Hiv/Aids. Det var Tekle Haymanot bydel og Makanissa. (Der vi arbeider) Jeg var mektig stolt, for Makanissa kom langt foran i allmenn kunnskap. Det viser at det vi har gjort gjennom mange år har gitt resultater. Kaffeseremoniene vi har ble nevnt som godt eksempel. De fra Tekle Haymanot ble fornærmet. Jeg koste meg litt. På det feltet har vi vel lykkes. Vi må bare fortsette og satse det vi makter.
Men en annen side ved Makanissa kom også fram. Det var et skarpt skille mellom fastboende og innflyttere. Vår var den bydelen som fikk flest nye tilflyttet fra landsbygda. De bare slo seg ned i tilfeldige skur de lager av plastposer og papp biter. De fleste av dem er totalt uvitende om denne sykdommen. Hva kan vi gjøre for dem? Dette gjelder allmenn kunnskap generelt.
Jeg forteller Marit en del historier om elevene mine, både om de fra førskole- og fra frisør klassen.  Dette er historier til oppmuntring. Marit vil skrive om bl a Meteke på hjemmesiden.  Det blir ikke plass i dette brevet.
Takk for at dere støtter oss. Vi trenger deres kjærlighet og omtanke og naturligvis også midler til å drive arbeidet. Vi på vår side vil bruke midlene med ansvar og stor respekt.
Med vennlig og takknemlig hilsen
Søster Hajima Beyene
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *